Rutiner rundt avvenning av kalven
Er du bevisst i dine handlinger rundt avvenning av kalven? Foregår dette på en måte som gagner dyret på en etisk grei måte, og på en måte som hindrer kalven å stagnere i tilvekst? Dine rutiner i denne tiden spiller en utrolig viktig rolle for økonomien i produksjonen. Dette gjelder uansett driftsform, om du driver med salg av kalv ved avvenning eller framforing av egne dyr til slakt.
Av: Kristian Heggelund, Team Storfe, Gilde Øst
Avvenningstidspunkt
For de fleste er det alderen på kalven eller kalenderen og tradisjonene som bestemmer avvenningstidspunktet. Dette er etter min mening et litt feil utgangspunkt. Utgangspunktet bør være at kalven skal ha en mest mulig jevn vekstkurve, og at avvenningen skal være mest mulig skånsom for både mor og kalv. Blant annet danske forsøk viser at det ikke er noe problem å avvenne en kalv ved 3 måneders alder. Det som avgjør det hele er om drøvtyggerfunksjonen er fullt utviklet, og at tilgang på annet næringsrikt føde er til stede.
Beitetilgangen bestemmer derfor mye for riktig avvenningstidspunkt. Er det bra og nok beite slik at mjølkeproduksjonen hos mora holder et rimelig bra nivå, og kalven også har bra tilgang på næringsrikt gras, er det ingen grunn til avvenning. En øvre grense for avvenning bør derimot ligge på rundt 7 måneders alder. Da er kalven så stor og kua så langt uti laktasjonen at mjølk spiller en mindre rolle i kalvens næringsbehov.
Er beitet en minimumsfaktor, kan det være et alternativ med kraftfôrautomat til kalvene. Er beitetilgangen så dårlig at tilleggsforing av rundballer i rundballehekk eller lignende brukes, må det tas enda flere hensyn hvis kalven fortsatt skal gå med mora. I slike situasjoner er det alltid de minste dyra som er taperne i flokken. De får ete sist grunnet rangordning, og får gjerne det dårligste fôret. I tillegg er de fleste rundballehekker beregnet for ku, slik at det blir vondt å få tak i fôret for kalvene. Er det slike forhold må kalven få spesialpleie også i form av grovfôr. Og dette kan løses ved at man har ei kve der bare kalvene kommer inn, og at for eksempel både kraftfôr og grovfôr tildeles. Har man ikke slike fasiliteter, er tidlig avvenning et godt alternativ.En annen løsning der beite er en minimumsfaktor, er å slakte ut kyr som skal utrangeres på et tidlig stadium. For eksempel rett etter 1. august. Er kalvene etter disse kyrne minst tre måneder gamle, er det ingen fare med kalven, bare den avvennes og tas vekk fra flokken. Helst da inn og på tradisjonell innefôring. Dette gir mer beite for resterende kyr og dermed også bedre forhold for resterende kalver.
Selve avvenninga
Dette med å ta kalven fra mora er en lite trivelig affære. Det frembringer mye rauting og urolige dyr. Ofte med mye stress for både kalv og ku, og ofte et redusert fôrinntak for kalven.
Når det er slik, er dette derfor en prosess vi gruer oss litt til. Denne er også praktisk vanskelig å gjøre ute på beite, da det ofte fører til at dyr går på gjerdet, og at dyra har et støynivå som kan være til sjenanse for andre. Til og med så ille at andre kan lure på om dyra får mat.
Derfor utsettes dette til dyra skal settes inn. Og det er forståelig. Ku og kalv settes separat i forskjellige binger, og kan ikke komme inn til hverandre. Pass på å veie kalven idet du avvenner. Da får du et eksakt mål på hva de forskjellige kuene har produsert, og du kan eventuelt sortere kalver i binger etter vekt og kjønn.
Min mening er at kalver som har gått på kraftfôrautomat og som har hatt egen kve med tilleggsforing av grovfôr, takler selve avvenninga bedre enn andre kalver. De er da vant til både kraftfôr og silo, og har evnen til større fôropptak av silo, og takler bedre opptrapping av kraftfôrtildeling.
Mange tar fra kalvene når dyra blir transportert hjem fra beite. Dette er enkelt og effektivt. Da har du dyra inne på en bil, dyra sorteres der og da, og dermed er ku og kalv adskilt.
Bedre avvenning
Det er forsket en del på å finne metoder som gjør at avvenninga blir mindre stressende og bedre for ku og kalv. I Sverige ble det i 2005 gjort et forsøk som viser bra resultater.
Det gikk på en slags to-trinns avvenning. Kalvene fikk satt på en nesebrikke av plast som hindrer dem i komme til for å suge. Men den hindrer dem ikke i å ete eller drikke vann fra drikkekar. Brikken veier 18 gram, og hektes bare i kalvens nese. Man trenger ikke noe penetrering i kalvens nese, slik man trenger for eksempel til en nesering.Nesebrikken gjør at kalven fortsatt kan gå med sin mor og ha den sosiale kontakten dette innebærer. Avvenninga blir en mye mjukere overgang både for ku og kalv, man slipper all rautinga, og ikke minst blir kalven mye roligere uten så mye bevegelse. Den har minst like stort og heller litt større fôropptak enn tidligere. I forsøket ble det også klart påvist at kalvene som hadde nesebrikke ikke hadde noe tilvekstbrudd i det hele tatt under avvenninga. Når kalven hadde gått med nesebrikke i 5 dager ble den tatt fra sin mor. Og den taklet da dette på en meget behagelig måte. Den var helt rolig og hadde et normalt ete- og liggemønster. I tillegg var rautinga nesten borte. Dette burde absolutt være noe å tenke på i framtida.
Foto: Lennart Söderquist
Beslutninger som må tas ved avvenning
Når avvenninga er foretatt er det en del beslutninger som må tas. For enklere å kunne ta en del avgjørelser, bør alle kalvene veies ved avvenning.
Så må man ha en oversikt over hvor mye grovfôr man har på lager og hvilken kvalitet det er på dette. Ofte er grovfôret fra forskjellige skifter, og derfor gjerne noe varierende. Men man bør i hvert fall ha ei grovfôrprøve fra hver slått så man har en pekepinn på tørrstoffprosent, gjæringskvalitet og antall kilo i en fôrenhet. Bruker du rundballer så prøv å veie noen rundballer for å finne vekta, slik at du vet hvor mange fôrenheter du kan påregne per rundballe.
Deretter må du bestemme når de dyra som skal fôres til slakt skal være ferdige. Det gjelder både alder og vekt.
Når dette er gjort kan man beregne hvor mye kraftfôr rasjonen skal ha i forhold til ovennevnte punkter.
Her er det utrolig mye penger å spare ved at man vet hva slags grovfor man har, og kan bestemme kraftfôrregime etter dette. Se artikkelen ”Betydning av god surfôrkvalitet” i dette nummer av Kjøttfeavl. Den belyser dette meget godt!
Sortering av kalvene etter avvenning.
Når kalvene er veid, bør man ta en helsemessig vurdering av dem. Ser de friske og velfødde ut, er det nok neppe nødvendig med noe snyltebehandling. Ser de puslete og utilpasset ut, bør dette vurderes. Det bør også vurderes hvis de har gått på et beite der man vet at dyra har lett for å dra på seg innvollsnyltere. Lusebehandling bør være rutine ved innsett av alle dyr. Hvis man kjøper inn mye dyr må lusebehandling være rutine.
Kalvene skal kjønnssorteres ved avvenning.
Kvigene kan sorteres etter flere kriterier. Første kriteriet er påsett og slakt. Kvigene som skal fôres til bedekning neste år kan igjen sorteres etter vekt. Fôringsstrategien bør da være slik at de fôres slik at de har oppnådd ønsket levendevekt ved bedekking neste sommer.(Minimum 360 kilo ved 15 måneder for lette raser, og minimum 400 kilo ved 15 måneder for tunge raser.)
Når det gjelder kviger til slakt kan disse også sorteres etter vekt. Og fôringsstrategien på disse må da være etter ønsket slaktealder og slaktevekt.
Riktig gruppering
Når det gjelder okser bør de først sorteres etter rase. Har du okser av både tung og lett rase bør disse gå i forskjellige binger. Det er stor forskjell i ideell slaktevekt på tung og lett rase. Tungraseoksene skal ha høyere slaktevekter og et litt sterkere kraftfôrregime, og det er derfor nødvendig å sortere oksene for å utnytte de forskjellige rasers potensiale riktig.
Deretter skal de sorteres etter vekt, slik at dyr med mest mulig lik vekt går i samme binge.
Dette for at dyr med lik vekt har samme fôrbehov til både tilvekst og vedlikehold. Og å levere hele binger samtidig er en fordel for dyreflyten i besetningen.
Etter min mening betyr alderen lite eller ingenting i forbindelse med gruppering av okser. Det eneste er at man ikke bør omgruppere okser etter 8 måneders alder, for da begynner kjønnsdriften og dermed rangordning å spille en rolle. Da blir det mye slåssing og dermed vekstbrudd i gruppene. Grunnen til at alderen betyr lite når det gjelder gruppering, er at alderen spiller mye mindre rolle enn vekta når det gjelder slaktemodenhet.
Hvor store gruppene skal være kan diskuteres, men hvis dine fôringsrutiner er så gode at det er bra tilgang på fôr på fôrbrettet 24 timer i døgnet, ser jeg ingen bakdel med å ha grupper på over 50 dyr. Okser oppfører seg greit i store grupper så lenge det er mat nok, og liggeplasser nok til alle. Ulempen med slike store grupper, er at det er vanskeligere å ha oversikten over enkeltindividet og dets utvikling. Da kan regelmessig veging av dyra gi nyttig informasjon og danne grunnlag for korrigeringer av blant annet fôringsopplegget.
Avgjørende fase
Etter min mening er rutiner rundt avvenning og de beslutninger og arbeidsinnsatsen du legger ned helt avgjørende for økonomien i din produksjon. Dette er sammen med dine rutiner rundt kalving de mest avgjørende faser for ammekuproduksjonen, og danner grunnlag for i hvilken grad du skal lykkes med denne. Sørg derfor for gode rutiner i disse to periodene, og planlegg produksjonen etter gardens ressurser både når det gjelder beite, for og driftsbygninger.
Særlig driftsbygninger som gjør at du kan ha gode rutiner i disse to fasene er avgjørende for hvor godt du lykkes som ammekuprodusent. Og til slutt, god og riktig arbeidsinnsats vil alltid betale seg i enhver produksjon!
