«Vår egen forsker på Ås» Laila Aas har en kronikk i Nationen hvor hun spør: «Ammekuproduksjonen får mye motbør. Det hevdes at ammekua beslaglegger store arealressurser, har høyt kraftfôrforbruk og store klimagassutslipp. Er sannheten om den norske ammekua så helsvart?»
Denne kronikken er i stor grad noe av det samme hun har skrevet om Opti Beef prosjektet i TYR Magasinet tidligere, men budskapet er viktig så vi gjengir kronikken fra Nationen i sin helhet her.
Er den norske ammekua bærekraftig?
Ammekuproduksjonen får mye motbør. Det hevdes at ammekua beslaglegger store arealressurser, har høyt kraftfôrforbruk og store klimagassutslipp. Er sannheten om den norske ammekua så helsvart?
For å få svar på det kan resultater fra det hittil første dybdestudiet av norske ammekubesetninger være til nytte. Flere titalls gårder med ulike raser av ammekyr har deltatt. Gårdene ligger spredt fra Rogaland til Troms, jevnt fordelt mellom kornområdene (tilskuddsone 1-4), fjell- og dalbygdene (sone 5a) og kyst/innlandsstrøk nordover (sone 6). De representerer dermed en stor bredde av naturgrunnlag for produksjonen. Besøk hos hver gårdbruker har gitt detaljert info om fôring, beitebruk og drifta forøvrig. Dette har vi kombinert med fem års produksjonsdata om kyr, tilvekst og slakteresultater fra Storfekjøttkontrollen.
Norsk forskning på fôring av ammekyr har vært mangelfull. Det samme gjelder kunnskap om hvordan fôringa foregår i praksis på gårdene. Både fôrnormer og oppfatninger om hva slags fôrtyper og -mengder som brukes til ammekyr har derfor vært basert på et usikkert faktagrunnlag.
Over 90 prosent av norske ammekubesetninger praktiserer vårkalving. Beiteperioden varer fra 3 til 5 måneder, avhengig av geografisk beliggenhet. Beitene kan derfor utgjøre en betydelig andel av årsfôret til ammekua, og dermed redusere arealbehovet til vinterfôr.
Dette kom klart fram i vår studie. Målt som andel av årsfôret til ei ammeku + en avvent kalv utgjorde innmarks- og utmarksbeitene samlet 45 prosent i både sone 1-4 og 5a, og noe mindre nordpå (sone 6). Brukene i kornområdene hadde lavest andel høsta grovfôr (40 prosent), men til gjengjeld mer bruk av halm som vinterfôr til kyrne, i snitt 10 prosent og hos noen så mye som 1/4 av årsfôret. I sone 5a og 6 var andel høsta grovfôr høyere. Samlede arealkrav av eng og innmarksbeite til ei ammeku + en avvent kalv varierte fra 6,5 i kornområdene til 8,5 daa nordpå. Halvparten av gårdene i sone 1-4 hadde også kornproduksjon, på 30-70 prosent av arealet. De øvrige hadde et arealgrunnlag som ville gitt lav inntekt fra kornproduksjon alene.
Kraftfôr utgjorde i snitt 6 prosent av årsfôret til ammeku+kalv. Noen brukte ikke kraftfôr. Vår studie bekrefter dermed at gjeldende fôrnormer for kraftfôr til ammekyr har vært for høye. Ammekyr har langt lavere krav til fôr enn melkekyr, både når det gjelder mengder og energi. Praksis viser at ammekyr uten kalv må ha trevlerikt grovfôr i vintersesongen for å unngå å bli feite. Kraftfôret benyttes i hovedsak 2-3 mnd. fra kalving og fram til beiteslipp.
I motsetning til kombinert melk/kjøtt produksjon, der oppdrett av kalv er uavhengig av melkekua, har ammekua en sentral rolle fram til kalven avvennes ved 6 måneder. I vårt prosjekt hadde oksekalvene i snitt for alle raser en vekt ved avvenning på 280 kg. Dette utgjør 40-45 prosent av levendevekta ved slakting. Kraftfôrforbruket var i gjennomsnitt 1 kg (0,9 FEm) kraftfôr pr. kg kalvetilvekst, indirekte via melk fra ammekua, resten fra høsta grovfôr og beite. Til samme alder vil en NRF kalv ha dobbelt så høyt forbruk av kraftfôr pr kg tilvekst. Fram til slakting foregår oppdrettet av begge typer okser på samme måte og samlet forbruk av kraftfôr fra fødsel jamner seg ut og blir like stort, ca. 3 kg pr kg slaktevekt. Påstandene om ammekuas høye kraftfôrforbruk er derfor betydelig overdrevet.
Det er potensial for ytterligere reduksjon av utslipp gjennom flere tiltak på gårdene.
Hva så med klimagassene? Ny kunnskap om fôring av ammekyr har bidratt til en oppdatering av den nasjonale rapporteringen for metanutslipp til FNs klimapanel (IPCC). Utslippet er nå nedjustert fra 120 til 86 kg metan/ammeku per år, i samsvar med andre nordiske land. Til tross for lavere utslipp i kg CO2-ekv. per kg kjøtt fra melkekyr, er årlige metan utslipp ca. 40 prosent høyere (140 kg). Dette skyldes at melkekyr eter atskillig mer fôr, også av gras.
Selv om antall ammekyr har økt, er nedgangen i antall melkekyr større, og gitt nedgang i samlede metanutslipp fra norske kyr siste 10-år. Ferske beregninger av klimagassutslipp fra gårdene i vår studie med gårdsmodellen HolosNorBeef bekrefter at norsk ammekuproduksjon er av de mest klimaeffektive globalt, på noen gårder ned i 21 kg CO2/kg kjøtt, som tilsvarer endel bruk med kombinert melk/kjøtt produksjon. Det er potensial for ytterligere reduksjon av utslipp gjennom flere tiltak på gårdene, som for øvrige husdyrproduksjoner.
En bærekraftig matproduksjon innebærer bl.a. å opprettholde drift av jordbruksarealene og ta vare på plante- og husdyrgener, slik at de som kommer etter oss kan produsere nok mat for seg. I tillegg kommer minst mulig miljøbelastning fra produksjonen, biologisk mangfold, samt friske husdyr som kan utnytte mest mulig nasjonale fôrressurser. Den norske ammekua passer godt inn i denne beskrivelsen, med sin meny bestående av 95 prosent norsk grovfôr og beiter uten alternativ verdi som mat til folk.
Dersom de politiske målsettingene om økt utnyttelse av beiteressursene i utmark skal oppfylles, har ammekua med sin god evne til å utnytte lokalt tilgjengelige grovfôrressurser over hele landet derfor en sentral plass, i likhet med sauen.
OPTIBEEF prosjektet er finansiert av Forskningsmidlene for jordbruk og matindustri og samarbeidspartnere.