I Nationen 10.02.19 kunne en lese teksten nedenfor. Det er tidligere forsker i NIBIO, Arne Grønlund som hare skrevet den. Han hevder at styreleder Kongshaug tar feil da han hevder at norsk storfekjøttproduksjon med basis i ammekua er bærekraftig. I dagens Nationen (15.02.19) kan en lese svaret fra TYR. Teksten kan leses her om du abonnerer på Nationen – alternativt følger teksten etter Grønlunds tekst.
Arne Grønlundstekst i Nationen 10.02.19:
«Er norsk storfekjøttproduksjon bærekraftig?
Ut fra hensynet til ressursbruk og klimagassutslipp kan en neppe hevde at ammekuproduksjon i Norge er bærekraftig. Leif Helge Kongshaug, styreleder i Tyr, mener at norsk storfekjøttproduksjon er bærekraftig (Nationen 3.2.2019).
Norsk storfekjøttproduksjon er bærekraftig
Han begrunner dette med at norske ammekyr beiter i utmarka, og at vi må utnytte utmarksbeite effektivt for å dekke framtidas matbehov. Han viser også til et råd fra FN om at land må utnytte alle ressurser til matproduksjon for å ta ansvar for egen matsikkerhet.
Men et slikt råd må være basert på en misforståelse. Bærekraftig matproduksjon må selvsagt innebære at vi skal produsere den maten vi trenger med minst mulig ressursbruk, miljøbelastninger og klimagassutslipp. Disse kriteriene må være forutsetningene for at ammekuproduksjon i Norge skal bærekraftig.
Gevinsten med å utnytte utmarksbeite er at en kan redusere behovet for innmarksareal og dermed miljøbelastningen fra jordbruket, bl.a. belastninger som skyldes bruk av mineralgjødsel. Men i Norge setter klimatiske forhold klare begrensninger på hvor stor del av fôret som kan dekkes av beite. Bruk av utmarksbeite vil ikke redusere fôrbehovet i vintersesongen, men bare behovet for innmarksbeite.
Ammekyr har et langt større fôrbehov per kilo kjøtt enn svin og fjørfe. På grunnlag av standard fôrnormer, gjødslingsnormer og gjennomsnittsavlinger kan en beregne behovet for areal og gjødsel ved produksjon av ammekukjøtt. En slik beregning viser at for å produsere en bestemt energimengde i mat, krever ammeku ca. 4 ganger så mye høstet jordbruksareal og mineralgjødsel som svin og fjørfe. I beregningen er det forutsatt at utmarksbeite utgjør halvparten av fôropptaket fra beite, at husdyrgjødsla utnyttes optimalt, og at biologisk nitrogenfiksering bidrar til å redusere behovet for mineralgjødsel i eng.
Tilsvarende sammenligning med vegetabilsk mat gir enda større kontraster. I forhold til potet og grønnsaker har ammekukjøtt opp til 50 ganger så stort behov for areal og mineralgjødsel.
Ammekukjøtt er den matvaren produsert i Norge som gir størst klimagassutslipp per energienhet, mer enn 10 ganger så mye som kjøtt fra svin og fjørfe, og i størrelsesorden 100 ganger så mye som vegetabilsk mat.
Ut fra hensynet til ressursbruk og klimagassutslipp kan en neppe hevde at ammekuproduksjon i Norge er bærekraftig.»
Svar fra TYR og Leif Helge Kongshaug:
«Arne Grønlund, pensjonert forsker fra NIBIO, mener undertegnede tar feil når jeg hevder norsk storfekjøttproduksjon med ammekyr er bærekraftig. Videre sammenligner han ammekua med svin og kylling, som han helt korrekt hevder har et mye mindre fôrbehov enn ammekua. Men, svin og kylling er kraftfôrkrevende produksjoner. Kraftfôr i Norge har i snitt en norskandel på under 50 prosent – hvor bærekraftig er det?
FAO-rapporten «Livestock: On our plates or eating at our table? A new analysis of the feed/food debate», som er publisert i «Global Food Security», sier at produksjonen av kjøtt og mange andre husdyrprodukter i svært liten grad er basert på mat som er spiselig for mennesker. Studien viser at så mye som 86 prosent av fôret til husdyr globalt ikke spiselig for mennesker. NIBIO-forsker Ola Flaten sier i Nationen 05. februar i år at studien viser at husdyr er viktige for å kunne nytte ressurser som ellers vil stå ubrukt. Studien viser også at storfe, som ofte blir trukket frem som en lite effektiv produksjon ressursmessig, trenger langt mindre korn for å produsere ett kilo kjøtt enn tidligere antatt. Tidligere anslag har vært at behovet ligger mellom 6 og 20 kilo korn for hvert kilo produsert storfekjøtt. Studien viser at det globale snittet er 3 kilo korn per kilo storfekjøtt – og siden storfeholdet i stor grad er basert på beite og grovfôr, får storfeet bare 0,6 kilo protein fra «menneskemat» for hvert kilo protein en får tilbake i form av kjøtt.
I Norge er omlag 95 prosent av landarealet utmark – av dette er halvparten egnet som beite. Det er ammekua og sauen som kan nyttegjøre seg dette. På utmarksbeite får de ikke noen annen form fôr eller korn. Bærekraftig matproduksjon handler om å utnytte ressursene på best mulig måte, uten at det går på bekostning av fremtidige generasjoners behov. Med en stadig økende befolkning på verdensbasis handler bærekraft i dag mye om å effektivisere uten skade, og å forvalte ressursene våre på en best mulig måte. Å utnytte denne utmarksressursen er derfor i helt klart bærekraftig. Utmarksbeite er også klimavennlig. På en skala fra 0 til 1 vil et gjengrodd område med skog ha en albedo på 0,15, mens et åpent beitelandskap med snø vil ha en albedo på 0,90. Dette fører til redusert oppvarming og har positiv effekt i forhold til global oppvarming.
Norsk storfekjøttavl har siden oppstarten hatt fokus på grovfôropptak og fôrutnyttelse. En måned kortere fremfôringstid gir en reduksjon i CO2 utslipp på om lag 6 prosent pr kg slakt. Fokuset på grovfôr, har et tilsvarende fokus på reduksjon i kraftfôropptak.
Som styreleder i TYR vil jeg derfor påpeke at storfekjøttproduksjon med basis i ammekua, både utnytter og ivareta ressursene på en best mulig måte. Uten at dette går på bekostning av fremtidige generasjoner, samt bidrar til høyverdig protein til menneskemat – og det er bærekraftig!»