Om rasen

Opprinnelse

Gallowaykveget stammer fra stedet ved samme navn i den Sørvestre del av Skottland. Rasen er meget gammel, noen sier den elste i hele Skottland. Som rase er den omtalt på 1500 tallet, men mye av den tidlige historikken gikk tapt i en brann ved Highland landbruksmuseum, Edinburgh i 1851. Fra 1750-årene hadde sørvest Skottland tradisjoner med å drive kveg sørover til ferdigforing for det store markedet i og rundt London. Knappe hundre år senere var denne handelsformen over.

Lavlandet i Gallowayregionen ble nå fortrinnsvis brukt til plante- og melkeproduksjon. Og framtiden så mørk ut for Gallowaykveget. Redningen for rasen ble dens nøysomhet og hardførhet som tillot at den kunne nytte marginale beiter i landsdelens høyereliggende områder som tradisjonelt var i bruk for sau. Det er i dette kuperte fjell- og lyngheiområdet med iskald atlanterhavsvind, regn og sludd på vinters tid at vi har fått frem en av verdens mest hardføre og nøysomme storferasene.

Hardføre dyr

Dyrenes beste våpen mot de klimatiske forholdene er hårlaget. Det består av et ytterlag med lange dekkhår som drenerer vekk nedbør. Under dette laget, nærmest huden er det et tykt lag av tett underull til isolasjon. I en amerikansk undersøkelse om hårlagets evne til å motstå dårlig vær, toppet Galloway listen, kun slått av amerikansk bison.

Bruksegenskaper

Dyrene er kortbeinte og kompakte bygd. Fullvoksne okser veier ca 800 kg. Kyr 500–550 og nyfødte kalver 32–35 kg.

Galloway er et typisk ekstensivt dyrematriale som ikke har sin sterkeste side på veksthastighet, men som til gjengjeld kan produsere til lave kostnader. I Danmark ble en tilfeldig Gallowayokse satt inn til test og kom ut med en daglig tilvekst på ca 1100g. Kjøttkvaliteten hos Galloway er prima og scorer meget høyt hos de kvalitetsbevisste slaktere. Rasen har ved flere anledninger dratt av med den beømte og prestisjetunge «Butchers Price» på the Royal Smithfield Show.

Rasens gode evner til å gi slakteferdige dyr rett fra beite uten bruk av kraftfôr er en egenskap som verdsettes i stadig større grad av en mer bevist kjøpergruppe.

Ulike varianter

Det finnes flere fargevarianter av Galloway. Det er den sorte som sies å være den mest opprinnelige. Blant de sorte er det enkelte linjer som bærer gener både for en rød og det som Skottene kaller «dun» en gul eller hvit utgave med sort mule, ører, sokker og spener. Denne hvite fargesammensetnigen finner vi igjen hos to andre svært gamle Britiske storferaser, Welsh White og White Park Cattle.

Sistnevnte stammer fra et viltlevende kveg som vi i dag kjenner som Chillinghamcattle. Det lever fremdeles en flokk av disse i tilnørmet vill tilstand i skogen ved Chillingham. Det kan vøre sannsynlig at den hvite Galloway er fremkommet etter kryssing med dyr fra denne opprinnelse.

Den kanskje mest iøynefallende er imidlertid Belted Galloway som er sort med et bredt hvitt belte rundt hele midjen. Det forekommer også dunbelted som da er gulbrun med hvitt belte. Den beltede fargevarianten er fremkommet etter tidligere tiders innkrysning av en Hollandsk rase som het Lakenfelder og var bærer av denne dominante fargesøregenhet. Belted Galloway har entusiaster over hele verden og går under kjælenavnet «belties».

Til sist har vi en meget sjelden variant som i Skottland omtales som «Riggith, Finchback eller Eelstripe». I moderene tid trodde man at denne varianten var utdødd da de siste eksemplarer forsvant i tiden rett etter innføringen av stambok for rasen i slutten av 1870-årene. Men det viser seg nå at genene for denne særegenheten hadde ligget latent og slo på ny ut da to Gallowayavlere i Skottland for en tid tilbake byttet avlsmateriale.

De forskjellige fargevariantene sies å inneha de samme kvaliteter og er utenom fargen temmelig like. Under et besøk i flere skotske besetninger fikk jeg imidlertid en mer nyansert mening. Det ble bla. hevdet at den sorte var mest hardfør og at den beltede hadde tanken bedere tilvekst og melkeegenskaper.

Krysninger

Galloway er mye brukt i kryssing fordi den ofte har gjennomslag for mye av sine kvaliteter i krysningsavkommet. Særlig er krysningsvarianten «Blue Grey» ettertraktet som ammekyr. Disse får man ved å krysse Gallowaykyr med Beef Shorthorn okse. Kyr etter krysning mellom Galloway og Simmental er også blitt populøre.

Rolige dyr med naturlige instinkter

Galloway er kjent for et rolig gemytt, samtidig som den innehar mye av sine naturlige instinkter.

Blir den f.eks. truet av rovdyr danner den kringvern lik moskusen. Blir dyrene ytterligere truet angriper hele flokken kollektivt. Lorentz Tilrum fortalte meg at han hadde sett denne kringverntilbøyligheten eng gang han var på Island hvor det er importert en del dyr. De beitet langt ute i et åpent landskap og reagerte på fremmedes ankomst med å danne formasjon.

I Skottland er det et vanlig tiltak å plassere et par Gallowaykyr med kalv sammen med sauene hvis det er problem med rev som tar lam.

Vannfaste kyr

Når det gjelder Gallowayenes hardførhet og evner til å overleve vanskelige forhold vil jeg låne ordet til den amerikanske bonden Fred Ciaburry som eier en besetning Belties i Kentuky.

Tildragelsen skjedde våren 1997 etter at store deler av midtvesten hadde opplevd ekstreme temperaturer på ettervinteren samt snøstormer. Da været slo om resulterte det i enorme oversvømmelser.

Fred Ciaburry:
– Kveg og hestene møtte forlates til seg selv da vi ble evakuert med bøt fra vøre hjem pga. det raskt voksene flomvannet!

Tre dager etter dro Fred og kona Anita med bøt tilbake til sin farm som da sto helt under vann. På et høydedrag i nærheten av gården fant de Gallowayflokken stående med bare hodene stikkende opp av vannet.

– Øverste del av låven var over vann og vi fikk hentet noe høy som vi i de kommende dagene pøvde å fôre våre dyr med. I begynnelsen var det fare for at dyrene skulle velte bøten nør vi kom. Det var også vanskelig for svømmende kyr å få i seg noe særlig mat. Høyet som ikke ble tatt i første forsøk bare forsvant.

– I enda fem dager tilbrakte flokken i vann før oversvømmelsen begynte å trekke seg tilbake, noe som avdekket enorme tap av kveg. Himmelen var svart av gribber i ukesvis. Naboen mistet 27 av sine 30 Angus som druknet etter å ha lagt på svøm mot noe grønt i det fjerne som bare viste seg å være tretopper som stakk opp av vannet.

Ciaburry berget alle sine Beltede Galloway og undersøkelser som ble gjort i flomområdet viste at Gallowaybesetnigne ikke hadde uvanlige tap, noe som blir tilskrevet nøysomhet, hardet og ikke minst hårlaget.