Foto: Amalie Ravndal
Avlsarbeidet i sin helhet er et ypperlig verktøy for å redusere klimautslipp.
Målet med avlsarbeidet på ammeku er å opprettholde ei produktiv ku med god helse, gode tilvekstegenskaper, gode grovfôregenskaper og moregenskaper. Figuren nedenfor viser egenskaper som inngår i uttaket etter endt fenotypetest:
Slaktevekt og tilvekstevne
Økt slaktevekt har vært et selvsagt avlsmål i norsk kjøttfeavl i lang tid, ettersom det er slaktet som er bondens inntekt. Avlsverdier på kjøttfe har vært tilgjengelig siden år 2000, mens totalindekser ble publisert for første gang i 2016. Selv om det fram til nylig kun var mulig å selektere ved å se på enkeltegenskaper og ikke en samlet indeksverdi, har det likevel vært genetisk framgang i alle de fem kjøttferasene med nasjonalt avlsarbeid (se TYRs årsmelding 2016).
Gjennomsnittlig slaktevekt de siste 10 årene har økt med 25-50 kg for okser slaktet ved 16-18 måneders alder, og økningen er ganske jevn for alle raser. Til sammenligning har gjennomsnittlig slaktevekt for NRF-okser registrert i Storfekjøttkontrollen økt med 15 kg i samme periode. Også krysningspopulasjonen produserer tyngre slakt nå enn for 10 år siden. Gjennomsnittlig slaktevekt har økt fra 315 kg for dyr født i 2005 til 350 kg for dyr født i 2015. Uten nøyere analyser er det dog ikke mulig å konkretisere om dette skyldes økt avlsframgang i krysningspopulasjonen eller en økt andel krysninger med tunge raser kontra lette raser, eller en kombinasjon av disse årsakene.
Slaktealder
Gjennomsnittlig slaktealder er det mindre tydelige endringer for, og går i begge retninger (både økt og senket alder), men denne er i stor grad styrt av bondens valg av slaktetidspunkt, som igjen kan være påvirket av f.eks. slakteavtaler. Slaktealder er vurdert på okser slaktet fra 180 til 730 dagers (6-24 måneders) alder.
Økt slaktevekt ved lik alder, samt positive genetiske trender for produksjonsindeksen og totaltindeksen, tyder på at dyrene er blitt mer effektive. Effektive dyr er mer klimavennlige enn ineffektive dyr, da det blir produsert flere kilo kjøtt på samme mengde klimagassutslipp. Gjennom TYR sin fenotypetest på Staur gård i Stange blir det også valgt ut okser til semin og naturlig bedekning som har en tilfredsstillende tilvekst og som utnytter fôret godt.
Grovfôropptak og fôrutnytting
I nesten 20 år har oksene blitt selektert på egenskapene grovfôropptak (GFO) og fôrutnytting (FUP), der målet er en okse som spiser godt med grovfôr og som har høy tilvekst per fôrenhet han spiser. Norge er som kjent et land med store landbruksarealer som kun kan benyttes til grovfôrproduksjon eller beite, og TYR sitt mål er derfor å avle storfe som utnytter disse ressursene godt og trenger lite kraftfôr for å vokse. Det er noe ulikt hvordan de fem rasene vektlegger egenskapene GFO, FUP og tilvekst i sitt testresultat (rangtall), men de trekker allikevel alle i en positiv retning grunnet genetiske sammenhenger mellom egenskapene. Genetiske analyser gjort på informasjon fra Staur, samt tidligere publiserte artikler fra andre deler av verden, viser at økt tilvekst også fører til økt fôrutnytting og økt fôropptakskapasitet (Arthur et al., 2001, Crowley et al. 2010). Faktisk fôreffektivitet får vi kun målt på oksene på Staur, men ettersom den gjennomsnittlige slaktevekten har økt kan vi anta at også den generelle kjøttfepopulasjonen i Norge er blitt mer fôreffektive de siste 10 årene. Med innføring av totalindeks i 2016 forventer vi en økt avlsframgang (og dermed enda mer effektive dyr) da valget av de beste avlsdyr er blitt enklere for hver enkelt bonde.
Helse og funksjonalitet
Norsk husdyrhold har en generelt god helsestatus, og norske avlsmål er unike i verdenssammenheng i forhold til fokus på helse, fruktbarhet og funksjonalitet. Selv om det ikke regnes avlsverdier for helseegenskaper på norsk kjøttfe blir disse egenskapene allikevel ivaretatt i avlsarbeidet, både på Staur og gjennom ungdyrkåring. Et sterkt og korrekt eksteriør med gode klauver er viktig for holdbare og friske dyr som skal vokse godt.
